Jeg er redd for å lykkes

 Foto: Mats Grimseth

Foto: Mats Grimseth

«Jeg har levert mine beste kamper noensinne. Medier, lagkamerater og familie skryter meg opp i skyene. Det er tre timer til kampstart. Magen vrenger seg. Vi skal spille mot bunnlaget. Jeg vet at vi normalt sett er mye bedre enn dem, men keeperen deres har god statistikk mot meg. Den spilleren har jeg alltid slitt mot. Og hun blir ansett for å være en av de dårligste keeperne i serien. Mine lagvenninner og trenere gleder seg til kamp. De har til og med gjort litt narr av keeperen i forkant. Sier hun ikke ligner på en idrettsutøver en gang. Hvem sier sånt? Jeg kjenner et sinne rettet mot mine egne. Fokuset daler i tillegg til at jeg lurer på om jeg kanskje begynner å bli litt sjuk. Burde jeg si i fra til treneren? Hvis han vet at jeg er dårlig så «vet» han jo også hvorfor jeg kanskje ikke spiller på topp? Jeg burde si det til lagvenninnene mine også. Kjenner faktisk at jeg begynner å bli litt varm i ansiktet. Er det hodepine? Og magesmerter? Er det omgangssyken? Kanskje bør jeg bli hjemme i dag så jeg ikke smitter noen? Jeg vet ikke om jeg fikser dette. Kanskje er det nå jeg skal bli avslørt? Som en som ikke er så god som de siste kampene viser? Jeg har jo aldri vært på det nivået før. Hvorfor skal det være så smertefullt å lykkes? Hvorfor er jeg ikke bare glad? Innerst inne tror jeg at jeg vet svaret. Jeg har spilt over evne. Langt over normalen. Det er ikke det som er meg. Jeg kommer nok tilbake på «normalt» nivå snart – og hva vil de andre si da? Få rett i at jeg bare er et blaff? For det er sikkert det de tenker. Shit- nå blir smertene i magen sterke igjen. Kjenner ansiktet blir varmt og hendene klamme.«

 

Dette er et kjent fenomen blant mange idrettsutøvere – også toppidrettsutøvere som har prestert bedre enn noensinne, og kanskje også blitt anerkjent for det. Et vanlig fenomen når dette skjer er at spilleren opplever det som blir kalt svindlersyndromet. Det er ikke en diagnose – og heller ikke evigvarende, men en tilstand som der og da kan skape en frykt for å bli avslørt som en som ikke er så god som de andre tror. Mye av grunnen er at spillerne ikke makter å endre sin overbevisning om egne ferdigheter i takt med at ferdighetene øker. Dette kan føre til unngåelsesatferd. Det betyr at spillere vil unngå situasjoner der de kan mislykkes, og mange opplever en reel følelse av sykdom, andre kan «finne opp» en skade som unnskyldning og «sikkerhetsnett» dersom de skulle mislykkes. Så lenge folk vet at de er skadet eller syke minsker presset. I noen kamper ser vi dette fenomenet også underveis i kampen:  

En spiller som har en helt rå førsteomgang kan be om å bytte i pausen, og si at hun «begynner å kjenne det» i en gammel skade, for så å fortsette kampen på benken.

En annen utfordring er at spillerens indre overbevisning om eget nivå fortsatt er på stedet hvil, samtidig som de sportslige ferdighetene har økt betraktelig. På en skala fra 1-10 kan en spiller for eksempel definere seg selv som en som leverer til en 5´er. Deretter trener spilleren. Mye. Og presterer til en 8´er. Spilleren selv vil ikke tenke at hun nå har blitt en som kan levere til en 8´er. Hun vil fortsatt føle seg som en på nivå 5 fordi det er der hun har vært mest. Og føler seg hjemme i. De tror at nivået er statisk. Og det henger sammen med hvordan de prater om seg selv, og egne ferdigheter, hvordan omverdenen responderer på utviklingen. Ser noen det i det hele tatt, eller tenker folk rundt også at nivået er statisk? Og mange vil (merkelig nok) ikke akseptere at de nå har blitt en 8´er. De kan kanskje ha kjempet for å bli bedre, men for mange spillere er det en stor frykt knyttet til suksess. Hvordan vil rollen i vennegjengen endre seg når hun lykkes? Hva slags prioriteringer kjenner hun på nå som hun ikke gjorde før, og hvordan vil omverdenen respondere på det? For mange er en kommentar som: "Du har forandret deg"  nok til å stoppe utviklingen. Og denne kommentaren hører ungdom ofte. I det øyeblikket spillere begynner å trene mer vil de ikke ha like mye tid til det folk rundt dem er vant til. I noen tilfeller ser vi også at spillere har en overbevisning og at andre som opplever suksess får masse oppmerksomhet - og i noen tilfeller også opptrer egoistiske. Spillerne vil gjerne bli bedre, men får utfordringer med å akseptere sin nye "rolle" i takt med utviklingen. 

 

Eks:  Spillere som i 14 års alderen får høre at de er dårlige i forsvar. Denne «sannheten» blir ofte hengende ved dem ut karrieren fordi ingen leter etter nye bevis for utvikling. Ofte klamrer både trener og spillerutviklere seg fast i den overbevisningen de har hatt fra start. Jeg har selv vært vitne til 14 åringen som plutselig klinker til med to- tre kanontaklinger på rad og ikke mottar respons fra trenere når det skjer fordi det er ikke der treneren er vant til å anerkjenne spilleren. Det blir sett på som flaks – og innimellom også møtt med en lettelses latter istedenfor å ta vedkommende på fersken og be henne huske hvorfor hun lykkes nå. Hva gjorde du? Hvordan kan du gjenskape det?  

 

SUPERTIPS:

Bruk historien som bevis. Vær den som forteller dem hvordan treningen deres har gjort dem bedre. Vis dem sin utvikling over tid. Bruk gjerne tilbakeblikk når du presiserer dette: Se for deg den kampen du spilte i dag. Hva var spesielt bra? Tenk nå tilbake på hvor du var for 6 mnd siden. Hva var typisk deg som spiller da? Hvordan har du utviklet deg siden den gang? Hvordan har du jobbet for å få til det? Når de svarer konkret og detaljert på dette vil de bli bevisst om at det de gjør betyr noe for deres utvikling.

 

SUPERTIPS 2:

 

Fortell dem når de har hatt utvikling, men forklar dem også at med denne utviklingen vil det også komme nedturer. Det er en del av det hele. Skap en bevisstgjøring rundt at det er lov å feile – også for spillere som har lykkes over tid, enten den tiden har vart i uker eller måneder. Det er helt naturlig og en del av den reisen de står ovenfor.

Eks: « Det at du har spilt bra er ikke flaks. Det er alle timene du har puttet ned av hardt arbeid som har bidratt til disse resultatene, derfor blir du nå ansett for en enda bedre spiller enn det du var for 6mnd siden. Men det betyr ikke at du kommer til å være feilfri, eller at du fr evig vil unngå dårlige kamper. Du vil garantert ha kamper hvor du kjenner på motstand. Hvor du bommer. Blir frustrert. Selvfølgelig- du møter et helt lag av andre mennesker som også har forberedt seg, men jevnt over vil du merke at denne treningen har en effekt. Det vil den treningen du fortsetter med å gjøre nå også ha. Og når du kommer til kamp da kan du hvile i innsatsen. Vite at treningen du har lagt ned betyr noe.

 

SUPERTIPS 3:

Gi komplimenter uten sammenligning med andre.

Når vi som samfunn løfter opp noen til å være «bedre» enn noen andre, betyr det at «noen andre» er dårligere. Og det kan føre til at vi blir ekstremt selvbevisste. Eks:

 

A: «Du var soleklart den beste på banen i dag».

B: «Måten du jobbet i dag løftet lagkompisene dine, og det at du klarte å holde fokus i intense perioder i kampen i dag motiverte meg skikkelig. Takk.»

 

Hva tror du bringer samfunnet i den retningen vi ønsker?