Slik gir du barna mestringsfølelse

mestringsfølsle.png

“Wilmer! Wilmer! Se! Se hva jeg øver på!” Jeg skvetter til og snur meg mot en liten jente i 8-årsalderen. Se nå! roper hun ut i ekstase før hun utfører noe som begynner å ligne på å stupe kråke. Jeg hoppet av glede! Denne jenta hadde jo skjønt det. Hun hadde forstått det grunnleggende elementet i reisen mot økt mestringsfølelse.

For hva er det som gjør at noen barn griper muligheter og hopper på utfordring etter utfordring, mens andre gir opp ved første forsøk? Finnes det grep man kan gjøre for å hjelpe barna til å øke mestringsfølelsen? Ja! Det er enkle grep vi kan øve og prøve på for å få mer mestringsfølelse.

Vi har en egen voksenseksjon i Wilmer som tar for seg temaet TANKESETT. Grunnen til at vi fokuserer på det, er at det er solid forskning som viser at vi faktisk kan dele måten vi ser utfordringer på i to. På den ene siden har jeg et LÅST tankesett. Låsen symboliserer typiske tanker som “Jeg klarer ikke”, “Det går aldri” eller “Han skjønner ingenting”. Tankene blir låst til at enten så er noe bra, eller så er det dårlig. Bastabom. Ferdigsnakka.

Hva er problemet med et låst tankesett? I øyeblikket du forteller deg selv at “jeg klarer ikke”, så fratar du deg selv evnen til å bli bedre. Et veldig kjent eksempel er matte. “Jeg er ikke en matteperson” er det mange som sier. Og dersom dette er festet som en tanke i hjernen, og matte står på agendaen - hvordan blir innsatsen i timen?

Her kan jeg jo forsåvidt bruke meg selv som et eksempel. For jeg hadde et låst tankesett i møte med mattetimene på videregående. Ikke kan jeg matte, og ikke skjønner jeg vitsen med å jobbe for det heller. Kanskje kan du til og med gjette hva jeg fikk i karakter på videregående? Det ble en strøken karakter kan du si. Som viste at mattekunnskapene mine var på bånn. “Nettopp! Der ser du!” sa jeg til meg selv når jeg fikk tilbake prøve etter prøve med dårlige karakterer. Nye bekreftelser på at jeg ikke er en matteperson.

Allikevel finnes det mange andre i klassen som klarte matte. Og alle startet med temaene på likt, og alle hadde like muligheter til å spørre læreren om hjelp. Utgangspunktet var likt. Og miljøet var også det. Så hva var det som gjorde at resultatene uteble?

Nå skal du få lære mer om det andre tankesettet vi kan ta i bruk i slike situasjoner. Det magiske tankesettet vi prøver å repetere om og om igjen for barna. Det LÆRENDE tankesettet. Hva fokuserer jeg på i et lærende tankesett? Jepp, du har helt rett. Læring! Du tenker på utvikling. På muligheter. Og du kan velge å tenke på læring i akkurat samme situasjoner hvor du har et låst tankesett.

Ta mattetimen for eksempel. Hvis jeg har fokus på å lære, så holder jeg tankene opptatt med en løsning. Jeg blir konsentrert på hva som kan gjøres, hva slags strategi jeg kan bruke, og hvordan jeg kan lære meg det som er vanskelig. Jeg forstår at matte ikke er noe som kan ramle ned i hodet over natta, og jeg forstår også at det trengs å gjøres en innsats for at det skal læres. På lik linje med andre ferdigheter i livet. Alt er mulig - hvis jeg øver på det!

Tankesettenenenenenee.png

Dette er veldig relevant i møte med barn. For du kan legge merke til hvilket tankesett de er i, basert på hva de fokuserer på. I det låste tankesettet ønsker jeg å fremstå flink. Jeg tenker på RESULTATET. Jeg vil tegne fine tegninger og bygge høye tårn. Det er viktig for meg. Se på meg! Si hvor flink jeg er! Dette er karakteristikker i det låste tankesettet. Er fokuset på å bygge nye ting, utforske og være nysgjerrig på hvordan man kan bygge eller hva som kan tegnes, så er fokuset på INNSATSEN. På prosessen. Aktivitet gjøres fordi aktiviteten er spennende å drive med. Og jeg har ikke behov for å høre at jeg er flink, fordi jeg syns det er gøy. Og fordi læring er spennende.

LÆRING ER NÆRING FOR HJERNEN
Ved å skille mellom de to tankesettene, kan det være enklere å vite hva som er lurt å si til ditt barn når dere skal bygge mer mestringsfølelse. Lurer du på hvorfor hjernen er så synlig del av Wilmer-konseptet? Det er også forskning. Hjernen vår er nemlig formbar. For 20 år siden trodde hjerneforskere at fettklumpen i hodet vårt var som porselen. Den kunne ikke endres. Nyere hjerneforskning viser nå at dette ikke er tilfellet. Vi kan gro nye nerveforbindelser og lage nye og bedre veier til det vi øver på! Og det er dette som skaper mestring. Repetisjon av noe. Å legge inn en innsats i noe. Her er en video vi har laget for å illustrere det som skjer.

Se gjerne på videoen sammen, og minn hverandre på at hjernen lager nye veier og blir sterkere når vi øver og prøver!

For å mestre er det viktig å tenke på læring. Om jeg bare vil fremstå flink, og høre at jeg er flink, så er det ikke alltid like lett å være barn. Ikke voksen heller, for den saks skyld. For det er en god følelse å bli anerkjent. Og det føles skikkelig bra å høre at det som blir gjort er helt fantastisk. Allikevel skaper det et skjevt bilde av hva mestring egentlig handler om. Det handler ikke om å være flink. Det handler om å mestre. Mestring skjer gjennom å øve og prøve. Det er derfor Wilmer gjentar dette i nærmest hver eneste episode i Wilmer TV, og synger sanger om det. For det er så viktig, og en slags grunnmur i mestringsfølelsen.

Mestring kommer når du våger å feile. Når du våger å gjøre noe, og ikke klarer det første gangen. Har jeg et låst tankesett, vil jeg aller helst flykte fra situasjonen. Jeg har merket det selv når jeg har jobbet med barn. Noen barn takler ikke å bygge et tårn selv, i frykt for at det ikke er like flott og freidig som de andre sitt tårn. De er redde for å prøve. Fordi de vil ha resultatet med en gang. Og de vil ikke jobbe for det, og de vil ha umiddelbar anerkjennelse. “Bygg for meg” er en trygg frase som gjør at de unngår å øve og prøve. Og dette er med på å frata de mestringsfølelse. Dette syns jeg var vanskelig i starten av barnehagejobben, men ble en viktig del av måten jeg møtte barna senere.

Lærer du barnet ditt å bli en problemløser? Eller løser du problemene for barnet ditt? Dette kan du kanskje tenke litt over. For hva skjer når du er den som bygger tårnet? Lager den figuren på tegnearket? Kler på klærne hver gang? Hva skjer med barnets evne til å håndtere dette selv?

HjernenWilmer.png

Barn som vet at hjernen kan formes, og at den trenger å øve og øve og øve flere ganger for å få veier til det vi øver på, evner i større grad å stå i situasjoner som kan bringe frem mestringsfølelsen. De blir ikke lei seg når tårnet raser sammen, fordi de vet at de må gjøre det flere ganger for å lære seg hvordan tårnet kan stå stødigere. Hva er grunnen til dette? Jo, det gjør det enklere for de å huske på forskjellen på disse ordene:

ER - GJØR

Barn som har et låst tankesett, tenker ofte at det ALDRI kommer til å gå hvis de ikke klarer det de prøver på første gangen. Det gjør det lettere for dem å beskrive seg selv som en feil. At de ikke kan det. De kan fortelle seg selv at de ER dårlige til å bygge eller tegne. Og lar feilen de gjør bli en del av identiteten. Kanskje har du merket at du har gjort dette selv? Ikke fått til noe, og tenkt at du ER dårlig? Dette er helt normale tanker som kan dukke opp. Da er det bra vi har et alternativ som vi kan prøve å huske på!

For i øyeblikket du vet at det du GJØR er adskilt fra det du ER, så er det enklere å prøve på ting. Og med kunnskapen om hjernen, vet at du du ikke er dum og ubrukelig hvis du ikke klarer det. Du trenger bare å øve. Lage veier i hjernen! Og da er det ikke lenger en situasjon hvor du føler at din identitet blir stilt spørsmålstegn ved, men det er rett og slett bare trening og læring i skjønn blomst. Barn som vet dette har det bedre med seg selv. Ungdom, voksne og gamle mennesker som vet dette har det også bedre med seg selv.

ØVE OG PRØVE OG ØVE OG PRØVE

Hvordan få barna til å tenke på læring? Er det noe vi kan gjøre? Jepp! Og det starter med måten du gir tilbakemelding til barnet ditt. For på samme måte som du må repetere gangetabellen for å lære deg den, kan du repetere tanker som dukker opp i ulike situasjoner. Gjennom å velge hva vi fokuserer på når barnet gjør noe, så kan du bidra til å gi barnet ekstra doser med mestringsfølelse.

ROS INNSATSEN! Det er nummer 1. Barnet ditt kommer med en tegning. Tydelig fornøyd. Hva sier du?

a) SÅ FLINK DU ER!
b) DU KOMMER TIL Å BLI KUNSTNER!
c) OI! HVA HAR DU TEGNET?

Ser du hvilket tankesett som hører til hver av alternativene?

A: LÅST - Dersom du sier at barnet ditt er flink hver gang du får en tegning - hva blir viktig for barnet? Jo, det blir etterhvert viktig å være nettopp det. FLINK. Hvorfor? For det er det jeg får anerkjennelse for når jeg tegner. Jo oftere du bruker ordene flink og kunstnerisk i forbindelse med tegning, så blir det en forventning. Det blir det som barnet håper å høre.

B: LÅST - Dersom du sier at barnet ditt kommer til å bli en kunstner fordi hun har laget en tegning, så stiller du også forventinger til barnet ditt. Er det sannsynlig å bli kunstner etter å ha laget en tegning? Eller kreves det mer innsats? Dette er også vanlig blant barn som driver med idrett. Bare de er i nærheten av en ball, så skal de bli fotballproffer. Er målet at de skal bli proffe? Eller er det vi som voksne som legger unødvendige forventninger over på barnet? Barna fokuserer ikke på å bli kunstnere eller fotballproffer når de er små. De har mer fokus på å gjøre ting de liker å gjøre. Og fordi de liker oppgaven i seg selv.

C: LÆRENDE - Dersom du spør barnet ditt om hva han har tegnet, så interesserer du deg ikke for resultatet. Du er nysgjerrig på PROSESSEN. Når barnet forteller om tegningen sin, og hva som er grunnen til at de har tegnet piler og streker over en krussedull, så forteller de om OPPLEVELSEN av å tegne. Ikke om resultatet. At det er fint eller ikke. Om teknikken er bra. De ser verdien av læring og utvikling.

Hva lærer barnet når du interesserer deg for hva barnet ditt gjør? Hvordan barnet ditt opplevde å spille fotballkampen? Å danse på avslutningen? De begynner å tro at det er viktig å sette ord på opplevelsen av det de gjør. Og derfor styrer de sitt fokus inn mot dette. Mot LÆRING. Til forskjell fra å få anerkjennelse for at de gjør en prestasjon som skal defineres som bra eller ikke. Barn er fantastiske på å være tilstede, men det er altfor enkelt å fokusere på resultat og å være flink. Så går det noen år, og vi lurer på hvorfor ungdommene våre blir så opptatte av å være flinke.

ROS INNSATSEN. Så bra du har JOBBET! Så bra INNSATSEN DIN VAR! Et forskningsprosjekt gjorde nettopp dette. De delte barna inn i grupper, og ga de ulike tilbakemeldinger etter at de puslet et puslespill. Den ene gruppen fikk høre: Så FLINK du er! Den andre gruppen fikk høre: Så bra du JOBBET!

Deretter tok de det videre til del 2 av oppgaven. Et vanskeligere puslespill. Og de fant urovekkende klare funn. Gruppen som fikk høre: så flink du er! var lite interessert i vanskeligere puslespill. Gruppen som fikk høre at de jobbet godt, grep i større grad utfordringen. Fordi de ikke fokuserte på om de var flinke eller ikke. De forsto at innsatsen var avgjørende. Med andre ord: de som fikk ros for innsatsen, fikk økt mestringstro. Tro på at de kunne mestre. Og derfor er det viktig å fokusere på innsatsen. Om barnet ditt vet at det er viktig å øve og prøve for å bli god, så er det helt i orden. De har forstått at innsats er nødvendig. Dette er en verdifull egenskap de kan ta med seg senere i livet. En realistisk oppfattelse av hva som faktisk kreves for å bli god i noe.

Og når innsatsen er viktig, og barna vet at det er nødvendig å øve og prøve, ja, da bygger vi sterke og robuste barn. Barna som deltok i studien ble testet flere år senere, og de scoret høyere på både akademiske resultater og selvfølelse. Barna forstår at det viktigste er innsatsen og læring. Og at hjernen er i endring.

Og da er det ikke lenger noen unnskyldninger for om du er et mattemenneske eller ikke. Du kan rett og slett legge ned innsats, fokusere på læring og øve mer for å mestre. Alternativet er å gi opp, og da blir du sjelden bedre. Tenk på hva du vil at barnet ditt skal fokusere på.

I Wilmer TV har vi en egen voksenseksjon med mer om dette. Sjekk det gjerne ut og lær mer om du er gira Shakira! Du kan også laste ned vår mestringsguide!

Wilmer gjør alltid dette i møte med barn. Minner de på innsats og strategien de bruker, og forteller de hvordan de kan øve. Her er noen eksempler på å rose innsatsen i tilbakemeldinger:

- Så godt du jobber!
- Hvordan fikk du til det?
- Jeg ser at du har øvd på dette!
- Ser du at det går bedre nå som du har øvd?
- Skjønner du hvor langt du har kommet?
- Wow! Dette våget du ikke å gjøre for noen dager siden.
- Nå blir hjernen din sterkere!
- Nå får du flere veier i hjernen din!

Så da er det bare å fortsette med - å øve og øve! Ved å lære barn at de kan lære og utvikle seg, så gir du de en gave for livet. Du gir dem grobunn for å tro på at de kan mestre. Og da kommer mestringsfølelsen. Samtidig som de får en realistisk forventing til hva som kreves for å mestre noe senere i livet. Og det er verdt å øve på. Og husk: dersom du forteller deg selv at du ikke kan, så sleng på det magiske ordet.

ENDA.

Alt du ikke klarer, er fordi du ikke har lagt ned innsatsen som kreves. ENDA. Minn deg selv på det. Si det til barna. Gi de troen på seg selv, ved å anerkjenne innsatsen og jobben de legger ned.

Min erfaring at jeg får minst like mye glede av det selv. Å tenke på læring. Plutselig blir ikke ting så skummelt lenger. Og det er akkurat den følelsen du kan gi dine barn.

Det viktigste er ikke å være flink. Det er å ØVE OG PRØVE! Tenk på alt som blir mulig da :-)

Jeg vil avslutte med en sang om hjernen, som ble skrevet for å minne alle barn og voksne på dette temaet! Lykke til med øvingen!

WilmerFearless MindComment