Mitt barn sitter på benken

IMG_4936.JPG

«Det er 10 minutter igjen av kampen. Jeg kikker på datteren mi. Hun sitter på benken. Jeg ser at hun forsøker å se ivrig ut. Som en ekte lagvenninne skal gjøre. Selv når hun ikke får spilletid.

Hun er den eneste som ikke har vært på banen enda. Bortsett fra i time-outen da hun løp ut og tørket bort noe av vannet de andre hadde sølt i et ivrig øyeblikk da de ringet seg rundt treneren. Det er tydelig at hun gjør alt hun kan for å få innpass, men får ikke spille. Enda de leder med 10 mål. Lene er på alle treninger. Gir alt. Heier på de andre. Og selv ikke nå – med seieren inne får hun sjansen.

Jeg kjenner på en gryende irritasjon på treneren. Smerten i magen min blir sterkere. Hendene klamme, og hjertet pumper litt raskere for hver gang jeg møter blikket hennes. Jeg forsøker å klappe sammen med de andre foreldrene når laget vårt scorer. Forsøker å være like god lagvenninne som datteren min, men kjenner at det ikke er så hjertelig. Hendene mine klasker riktignok sammen, men jeg merker at blikket mitt mer og mer søker hennes. Vil at hun skal forstå at hun er bedre enn dette. At hun ser at jeg støtter henne, og at jeg mener hun burde få sjansen.

Kjenner jeg lengter etter å kunne gå ned til henne. Ta henne bort fra hele denne ydmykende situasjonen. Treneren går mot henne nå. Gir henne signaler om å gjøre seg klar. NÅ skal hun liksom på banen. Det er 10 minutter igjen. Kroppen hennes er kald. Hvilke forutsetninger gir han henne for å prestere?

Jeg rister sakte på hodet. Klarer ikke å unngå en aldri så liten rulling med øynene. Klumpen i magen min vokser, og jeg får lyst til å be henne bytte klubb igjen.»


Denne mammaen opplever det veldig mange idrettsforeldre gjør. Skuffelser barnet går gjennom blir også smertefullt for de nærmeste. MEN: Det vi skal være klar over er at når spillere blir usikre, enten på banen eller på benken søker de ofte blikket mot det som er trygt. Og for enormt mange er det foreldrene. 

Forsøk nå å sett deg på Lene sin plass. Hva tror du Lene ser når hun ser på mammaen sin i dette tilfellet? Hvordan tror du energien, og blikket fra mammaen påvirker henne? 

Hvordan er du sammen med datteren din når hun opplever skuffelser? Forsøker du å fjerne det som forårsaker det, eller er du der sammen med henne, og jobber for å ta opp kampen? Jobber for å bli enda bedre, og  for å klare å gjøre det beste ut av den tiden hun får? Enten det er 5, 10 eller 30 minutters spilletid? Hvilke strategier lærer du bort? Å rømme bort fra ubehaget, eller å stå i det, for så å jobbe seg bedre? 

Supertips: 

Husk at tillit bygges i de små øyeblikkene. Mange foreldre opplever at spillerne ikke vil prate om ubehaget når de kommer hjem. Foreldrene kjenner barnet sitt og ser en smerte de ønsker å fjerne umiddelbart. Det gjør at foreldrene ofte blir møtt med at barnet sitter med armene i kors, eller ansiktet plantet godt ned i mobilen for å unngå praten. Det kan være mange årsaker til det – men her er de to vi har sporet opp som gjengangere etter å ha pratet med unge spillere som har vært i slike situasjoner: 

1. Jeg vil ikke se foreldrene mine i øynene for da ser jeg hvor skuffet de er

Dette er en naturlig unngåelsesatferd. Selv om du som forelder ikke er skuffet over barnet ditt, men heller på barnet ditt sine vegne, oppleves det overveldende for henne. Selv om du aldri har bedt ungen din om å håndtere dine følelser. Mest sannsynlig har de mer enn nok akkurat der og da med å bearbeide sin egen situasjon. 

2. Jeg vil bare få lov til å være skuffet og lei meg litt, og så kommer mamma og pappa som sånne positive tryner og skal si at håndball ikke er alt, eller en eller annen frase som jeg ikke er enig i akkurat der og da. 

Det er forståelig at du ønsker det beste for barnet ditt, men kanskje er det beste noe helt annet enn en prat akkurat der og da? En av de beste lærdommene via idretten er nettopp at vi kan få kjenne på intense følelser. Den gode gledesrusen, og den intense smerten ved nederlag. Og vi får også oppleve at vi håndterer det. Det er en gave vi tar med oss resten av livet. Hvis du som forelder skal «ta bort» smerten hver gang i en racerfart umiddelbart etter kamp vil ikke barnet ditt føle seg nærmere deg. Snarere tvert i mot. Kanskje skal din datter få lov til å ha det litt vondt, og heller oppleve at mamma og pappa er der. Gi henne en klem dersom hun liker det, og speil følelsene hennes uten å forsøke å «fikse» det umiddelbart. Den beste treningen akkurat i dette øyeblikket er den du gjør med deg selv. Handler ditt behov for å prate om datteren din, eller deg selv? 

Hva skjer med deg når du opplever at ungen din har det vanskelig? Hvordan forsøker du å komme deg gjennom det ubehaget? 

Supertips:

  • Når din datter eller sønn skal spille kamp, så kan du bli med i forberedelsene dersom du vil være en støttende forelder. På den måten får du vært med på hele reisen, og da blir det mer naturlig for dem å inkludere deg også etter kampen. Her er et eksemplet på hvordan du kan være en god lagspiller for datteren din: 
     
  • Hva vil du trene på underveis i kampen i dag? Hvis svaret er skudd oppe i høyre hjørne, så bli enige om et tegn der du kan hjelpe henne med å huske det. Når datteren din da kommer på banen med 10 minutter igjen av kampen kan du f.eks peke opp i luften slik at hun minner seg selv på det som er fokuset hennes – og at hun kjenner støtten fra mamma på å gjøre det beste hun kan de minuttene hun får. 

Supertips 2.0:
Dersom du opplever at datteren din faktisk VIL prate etter kampen: 

  • Spør datteren din hvordan hun opplevde kampen. Fortell gjerne litt om hvor stolt du var over at hun visste max innsats de 10 minuttene hun fikk, og at det er en egenskap du virkelig beundrer. Det krever solid mental styrke å mestre den rollen, og at hun gjorde det er du enormt stolt av. (Selv om hun ikke lyktes med alt. Det er ikke det viktigste. Hun GAV alt – og det er viktig for laget.) Den innstillingen smitter. Kanskje var hun også en god støttespiller for de andre i dag? Forsterk den atferden du ønsker mer av.
     
  • Lær henne strategier for å fokusere på det som er innenfor hennes kontroll. Antall spilte minutter er treneren sitt valg. Hva hun gjør i de minuttene hun får kan hun kontrollere. Hva hun velger å trene på fremover kan hun kontrollere. Slik kan du hele tiden hjelpe henne med å bli bedre, og ta ansvar for sin egen utvikling. På den måten hjelper du henne også med å holde fokus neste gang hun sitter på benken. Mange spillere opplever en skamfølelse av å sitte der. Dersom du tar i bruk dette supertrikset vil du påvirke tankesettet hennes til å fokusere utvikling og du gir henne makten tilbake.

 

SUPERTIPS HVIS DATTEREN DIN HADDE 10 DÅRLIGE MINUTTER NÅR HUN FØRST FIKK SPILLE:

Dette er kanskje det mest smertefulle for både spiller, trener og forelder. Dersom eksempelet over er sant kan du begynne med å ta fullstendig selvkritikk: 

  • - Vet du hva? Da du satt på benken i dag følte jeg det var så urettferdig at jeg fikk problemer med å hjelpe deg på den måten du fortjener. Da du fikk spille på slutten kjente jeg på en irritasjon fordi han gav deg dårlige forhold. Og jeg merket at jeg begynte å himle med øynene. Jeg vet at vi to er et team, og at du kikker på meg ofte underveis i kampen. Jeg burde visst bedre. Jeg er veldig lei meg for det. Jeg var en av årsakene til at du ikke lyktes i dag. For jeg vet at jeg burde støttet deg annerledes i det øyeblikket du fikk beskjed om å gjøre deg klar. Kan du tilgi meg?

    Jeg har veldig lyst på en ny sjans, fordi jeg vet at når det samme skjer igjen kan vi to sammen skape en god opplevelse ved å gi hverandre hemmelige tegn som gjør deg modig, og vi kan bruke tiden du har på benken til å se etter muligheter. Vil du være med meg på dette? Som alle andre skal du selvsagt også få lov til å feile, og det kommer du jo til å gjøre, men vi kan lage mye bedre forutsetninger enn det du fikk i dag.